Alle guttene jobber for tiden på farens jord. De fleste ser for seg en fremtid som sin far; Hardt arbeidende maisbonde. Men først vil de til byen for å jobbe. Tjene litt penger. Jord koster penger. Og det er er jord de vil ha.
- Det er mer trygghet i jord enn jobb. Jobber er for tilfeldige, sier Trinidad.
Jentene sier ikke stort.
- Jord, jobb, hus, det er liksom mennenes bekymringer det, sier Sofia. - Jentene er mer opptatt av hvordan livet skal bli, familie, mann, barn.
Hvis Sofia kunne endre noe i samfunnet sitt, ville hun hatt mer forståelse mellom folk, slik at de hjelper og deler med hverandre.
Selv om jentene og guttene er opptatt av forskjellige ting, mener de fleste at menn og kvinner har de samme muligheter, rettigheter og betydning i viktige avgjørelser.
Jord. Jord. Jord. Det er det som er løsningen. På spørsmål om hva de ville ha gjort, hvis de kunne endre noe i lokalsamfunnet, svarte alle guttene at de ville ha kjøpt mere jord til kollektivet. 14 av 16 familier i landsbyen eier jord kollektivt. Plassen utnyttes maksimalt, til og med på gårdsplassen plantes det mais. Men likevel, med mange sønner blir spørsmålet om jord stadig hengende over dem; Hvor skal de finne jord til å brødfø sine familier? Hvis kollektivet hadde mere jord, kunne flere bo her.
Helst vil de ha egen jord, guttene. Eie privat. Bestemme selv. Ikke måtte bøye seg for kollektives flertallsbestemmelser. På dette punktet er de annerledes enn sine fedre. På møtet med mennene var det samstemt om at kollektiv er best.
- Sammen er vi sterke.
Det samme mener de to jentene på møtet.
- Vi har det bedre sammen enn ensomme.
Av Ellen Anne Teigen september 2001